Det var en gang…

…i februar 2007, at en gutt fra Gvarv i Telemark og en jente fra Akureyri på Island, traff hverandre på et hostel i Antigua, Guatemala. September samme år flyttet jenta fra Island til familiegården hans i Telemark. I løpet av de første månedene som samboere sa han til henne: “By the way, just so you know… I have, what in Norwegian is called “odelsrett”, at my mom’s farm in Numedal”.

Etter studier, yogainstruktør-sertifiseringer, bryllup, mange forskjellige jobber og bosteder, en (fortsatt levende og herlig) pusekatt, utallige reiser, nesten uoverkommelige dødsfall, en haug med følelsesmessige berg- og dalbaner og 11 år som par, besteme vi oss for å flytte til Veggli i Numedal – for å ta over slektsgården Søre Risteigen. “Take control over your own narrative” er en setning jeg har begynt å ta mer innover meg de siste årene. En kan i hvert fall håpe at hvis en er ærlig mot omverdenen så kommer omverdenen til å være ærlig mot deg. Derfor ønsker vi å bruke nettsiden vår ikke bare til salg og markedsføring, men også til å fortelle om våre planer og arbeid med oppstart av egen bedrift, restaurering av hus og bygninger, våre personlige seiere og tap – med all gleden og utfordringene dette måtte innebære.

Først, et lite forbehold: Mye her er nytt for innvandreren fra Island, selv om jeg har bodd i Norge i snart 12 år. Jeg vil på forhånd be våre lesere om å ikke ta det jeg skriver for høytidelig, da jeg antar at jeg inn i blant vil skrive noe som er feil, eller bruke feil ord/begrep over steder, gjenstander, bygningsstiler osv. Si gjerne ifra hvis du oppdager noe slikt, da jeg gjerne vil lære meg de riktige begrepene og uttrykkene.

________________________________________________________________

En slektsgård + et (forholdsvist) ungt par + foreldre/svigerforeldre + bestemor + generasjonsskifte + historie + følelser = muligens selve definisjonen på ordet komplisert?

“25 % av livet handler om vedlikehold” har fruktbonden og gründeren svigerfaren min nevnt i utallige sammenhenger. Jaggu. Gården er stor. Faktisk så stor at jeg noen ganger får litt angst av å tenke på det. Vi har ikke kjøpt gården helt enda, og det er stor sannsynlighet for at jeg lever i en liten “ignorance is bliss” boble, da jeg ikke har blitt helt innforstått med hva det betyr å eie en gård på 5000 mål, med mange forskjellige bygninger. Bare i gårdstunet har vi det vi kaller hovedhuset, gamlestua, to stabbur, vedskjul, garasje, låve og eldhus. Litt lenger opp i lia ligger et gammelt vårfjøs og halvveis opp til Søre-Vegglifjell har vi heimsetra, med tre bygninger. Oppe på fjellet finner du så to hytter av forskjellig standard og størrelse, som også hører til eiendommen.

Noen hevder at en av de ledende årsakene til at folk i den vestlige verden opplever en stressende hverdag er pga. at vi har for mange valg. Dvs. at økt utvalg og tilgjengelighet til varer og tjenester, studie- karriere- og barnevalg, nyheter – både fra verden og dine venner – kan skape stress og angst hos mange. I tillegg har vi det ganske så utspredte “millennials syndromet” – dvs. troen på at vi kan bli ALT vi ønsker, at vi må få MEST MULIG ut av livet; som om noen valg er de “mest” riktige, mens andre valg er “mindre” riktige.

Når du tar over en gård som ikke har vært i drift i mange tiår, betyr det i utgangspunktet at du kan gjøre så å si akkurat det du vil med den.

Vi visste hva vi var nødt til å gjøre for å unngå et akutt og overveldende panikkanfall (vi = Helena. Cool-as-a-cucumber-Kittil er av en mer…. stabil natur): Ta et skritt tilbake og tillate oss å fantasere. Hvor ligger interessen vår, hva ser vi for oss å kunne tilbringe tiden vår på, i fellesskap, hjemme på vår egen gård? Det tok ikke lang tid før vi hadde skrevet ned stikkordene: Egenprodusert mat – yoga – turisme – arrangementer – kurs – røtter og vinger; hvordan kan vi blande det gamle med det nye på en måte som gjør oss tilfreds? Ikke la oss bli preget av en “hvordan kan vi gjøre dette på best mulig måte?” holdning, men heller en “hvordan kan vi gjøre dette på vår måte?” holdning. La oss ikke vær redde for å feile, for det er igjennom våre feil at vi utvikler oss som personer.

Vi er store tilhengere og brukere av alt innen ny teknologi. Vi kommer til å automatisere alt vi kan på gården, og Kittil går rundt med en drøm om å lage en bestemor-robot, som blir programmert til å lage lefser. Vi har smarttelefoner og -TV, laptoper og stasjonære PC-er vi bruker til daglig, i tillegg til smartbelysning, dørhåndtak med fingeravtrykk og tilhørende applikasjoner. Med det sagt så er allikevel vår (og det gjelder sikkert de fleste av oss) opplevelse at den teknologiske utviklingen har skjedd såpass fort det siste tiåret at vi mennesker har vanskelig med å tilpasse oss den digitale hverdagen. Hadde jeg som en 14 år gammel jente, med all usikkerheten og skjeve selvbildet jeg hadde, hatt tilgang til sosiale medier…. tjah, det finnes ikke tvil i mine tanker om at jeg hadde sendt et nakenbilde til en søt gutt som sa “værsåsnill” ofte nok. Når man hører om barn, unge og voksne som opplever en stadig mer stressende hverdag, lider i større grad av angst og andre psykiske lidelser – som igjen kan føre til avhengighet til alt ifra smarttelefoner til rusmidler – så kjenner vi et trang i hele kroppen til å utnytte ressursene vi har til å gjøre noe med det. Det gir ingen mening at vi ikke skal dele vårt nesten uforståelige privilegium (= en mega svær gård i verdens rikeste land) med resten av verden på noe slags vis.

Tiden vil vise hva slags konsept vi ender opp med, og vi gleder oss til å dele reisen vår med dere.

Klem
The Lindheims

 

2 thoughts on “Det var en gang…”

  1. Lykke til med livsprosjektet deres, det høres ut som dere er på rett spor. En nabo lærte meg engang at jeg ikke skulle være så stresset for alt jeg ikke rakk å gjøre. Se deg heller tilbake og se på alt du faktisk har fått gjort, sa han, det har hjulpet meg mye. Å drive gård er meningsfullt arbeid. Lykke til 🙂 Og takk for fine Yogatimer i Lavvoen, jeg kommer tilbake når skulderen min er bedre. Mvh Reidun

    1. Hei Reidun! Høres ut som du hadde en real yogi som nabo. Tusen takk for gode råd og ønsker, håper å se deg igjen snart 🙂 Mvh. Kittil

Leave a Reply